UNDER UTGIVELSE
Eukalyptustrærne ved UNESCO
Hver mandag ventet barna utenfor muren til UNESCO-fengselet i Dezful for å få se fedrene og brødrene sine. En roman om barn som aldri fikk være barn.

Om boken
I ideologiske regimer er barna de første ofrene når makthaverne kriger om makten. Denne fortellingen forsøker å vise lidelsen til barn som i det første tiåret etter revolusjonen hadde en far eller mor som satt i fengsel av politiske grunner. Barn som aldri fikk være barn: de ventet utenfor fengselsmuren på mandagene, arbeidet i stedet for å leke og ble voksne før tiden.
Denne boken er en dokumentarisk roman. Den bygger på virkelige hendelser og på forfatterens egne minner, og personskildringene og scenenes detaljer er formet med fortellingen for øye.
Les begynnelsen av boken
Fra kapittel én: Barna i Den Brente Bankens gate
Som på mandagene før satte Saeed seg ved siden av minibussjåføren, Agha Nemat. Nemat kastet et blikk i sidespeilet, styrte minibussen ut i gaten og kjørte av sted. Saeed satt på motordekselet og snudde seg for å se på Sanam og moren. Da de hadde kommet ut av Andimeshk, så Nemat på Saeed og sa: «Hvordan går det, Agha Saeed?»
«Takk.»
Agha Nemat satte over i høyere gir og sa: «Bra. Gudskjelov.»
Det var sent i Khordad, og det var blitt veldig varmt. Moren åpnet vinduet i minibussen for å få litt luft. Idet vinduet ble åpnet, blåste vinden gjennom Sanams kastanjebrune hår og bustet det til. Saeed så på Sanam, og de smilte begge to; mandagene var de eneste dagene de fikk se både pappa og Jaber og Jamal og Esma. Da de hadde passert flybasen, snudde Agha Nemat seg mot Saeed og sa: «Saeed, rooleh, ta inn billettpengene.»
Sjåføren holdt blikket på veien og rakte Saeed litt vekslepenger. Saeed reiste seg og gikk bort til passasjerene. Han holdt seg i setene, gikk sakte gjennom midtgangen i minibussen, stoppet litt ved hver rad og tok imot penger. Før han ga billettpengene tilbake til Agha Nemat, stakk han hånden i lommen og la også to ti-tomansedler oppå de andre pengene og rakte dem til sjåføren. Nemat så på Saeeds mor og på Sanam og sa: «Måtte du få leve lenge, rooleh.»
De kom til Dezful. Passasjerene gikk av ved den gamle broen. Akram, Saeeds mor, reiste seg, samlet chadoren om seg og ville hjelpe barna ut, da Agha Nemat sa: «Bli sittende, søster. Jeg kjører dere sjøl helt til UNESCO.»
Akram holdt et hjørne av chadoren mellom tennene mens hun løftet Sanam opp fra setet. Hun sa: «Nei, bror. Gud velsigne deg. Jeg vil ikke være til bry.»
Agha Nemat tørket svetten av pannen med hjørnet av det skitne håndkleet som lå ved siden av ham, og sa: «Nei, søster, jeg skal den veien uansett. Dere er ikke til bry. Og Agha Saeed har dessuten hjulpet til, så jeg står i gjeld til ham.»
Moren satte Sanam tilbake på plassen hennes, Saeed satte seg i setet ved siden av sjåføren, og minibussen kjørte av sted igjen.
En rad høye eukalyptustrær, plantet mange år tidligere, kastet smale skygger over fengselets yttermur. De smale, lange bladene slo mot hverandre ved det minste vindpust og laget en lyd som minnet om vann, så de ventende familiene av og til løftet hodet, som om de lette etter et regn som ikke kom.
Før revolusjonen i 1979 hadde bygningen tilhørt UNESCO, kulturorganisasjonen. Nå var den fengsel, men navnet hadde den beholdt.
Som hver mandag var det stappfullt ved fengselsmuren. Mange mennesker var kommet for å besøke sine kjære. Jaber og søsteren hans Esma lekte ved det ensomme treet på området utenfor fengselet. Fra Jamal og moren hans var det ennå ingen spor. Sanam og Saeed gikk bort til barna. Jaber og Esma var fra Shush og kom hver uke, slik som Saeed og Sanam, for å besøke faren sin. Jamal var derimot fra Shushtar, og det var broren hans som satt i fengsel. Han kom sammen med moren og noen ganger andre slektninger for å besøke ham. Litt etter dukket Jamal også opp.
Som alltid hadde han på seg arabiske klær, en lang, hvit og ren kjortel som ble støvete når han kom tilbake fra besøket. Det var tre år siden disse barna hadde begynt å leke sammen. Det tok en til to timer før det ble deres tur til besøk.
Faren til Jaber hadde drept en mann i en klanstrid, men om broren til Jamal sa de at han var politisk fange, slik som faren til Saeed og Sanam.
Det ble stadig varmere. De voksne ventet i køen på at det skulle bli deres tur. Barna hadde bredt ut en matte i skyggen av jujubetreet på området utenfor fengselet.
Jaber tok en neve klinkekuler fra lommen og strødde dem utover matten.
«Kom, la oss spille kuler. Jeg graver hullet.»
Med hælen gravde han et lite hull i jorden. Jamal var den første som kastet kulen sin; den havnet like ved hullet, men ikke oppi.
«Litt for kort!»
Da det ble Saeeds tur, bøyde han seg forsiktig ned, lukket øynene og kastet kulen. Den landet midt i hullet.
«Å, Saeed, hvordan klarte du det?» spurte Esma, som satt ved siden av broren sin, forbauset.
«Du må lukke øynene og ikke tenke på kulen. Tenk at hullet drar kulen til seg.»
Jaber lo.
«Det er bare snakk, Saeed. Du var heldig, ellers er du ikke så god.»
De fortsatte å spille etter tur. Jaber, som alltid mislikte å tape, så at han hadde tapt tre ganger på rad. Han samlet sammen de andres kuler og sa: «La oss spille på en annen måte, dette ble kjedelig.»
Jamal protesterte.
«Nei, du sier bare at det er kjedelig fordi du taper.»
«Hvem har sagt at jeg tapte? Jeg trente.»
Saeed måtte le. Han tok kulene fra Jaber og sa: «Greit, la oss spille slik at vi alle har like stor sjanse. Vi graver et nytt hull og begynner på nytt.»
Men det var ikke mye plass å spille på foran fengselet; bare muren, noen trær og den lange køen av familier. Sanam, som ennå var for liten til å løpe, ble sittende på matten og så på spillet, og av og til hylte hun når en kule havnet i hullet.
Jamals kule hadde trillet bort mot en av vaktene. Jamal bøyde seg for å hente kulen, men vakten fikk øye på ham og sendte ham et strengt blikk. Jamal skyndte seg tilbake til de andre og sa forpustet: «Vakten trodde jeg skulle gjøre noe! Jeg ble redd han skulle ta meg!»
Alle lo av det han sa, bortsett fra Esma, som virkelig hadde blitt redd og tok et fast tak i Jabers hånd.
«Ikke vær redd, Esi, han bare så på oss.»
Det nærmet seg tolv. I den fuktige varmen i Sør-Iran kjentes jorden klam under barnas føtter. Den klistret seg til håndflatene og leggene deres, og hver gang en hånd strøk over et ansikt, ble det igjen et spor. Jamal holdt nedre kant av den hvite kjortelen løftet fra bakken.
Barna var fortsatt opptatt med kulespillet da de hørte at den store jerndøren til fengselet ble åpnet. Jaber, som hadde bøyd seg for å hente kulen sin opp av hullet, så opp. De tunge dørfløyene gikk sakte opp, og to biler kom ut av fengselsområdet, den ene etter den andre. Familiene som sto og ventet på besøk ved døren, trakk seg til side. Den første bilen passerte, men den andre stanset litt lenger fram, like ved barna.
Vinduet ved siden av sjåføren gikk ned. En mullah satt i forsetet, og en eske med søtsaker sto ved siden av ham. Han så på barna, og blikket hans ble hengende ved Esma. Han stakk hånden i esken, tok en søtsak og rakte den mot den lille jenten.
«Kom, mitt barn, ta den.»
Esma reiste seg fra matten. Blikket hennes gikk mellom søtsaken og mannen. Hun gikk noen skritt fram og rakte ut hånden.
Plutselig ropte Saeed: «Esma! Ikke ta imot det fra ham!»
Esma fór sammen. Hånden ble stående der i luften, og hun snudde seg forbauset og så på Saeed.
Den dagen var det Jaber og Esma som først fikk tur og gikk inn, og Jamal og Saeed og Sanam ble igjen på matten og ventet.
Jamal, som nå bare hadde Saeed og Sanam igjen, tok et stykke kandis opp av lommen, brøt det i to og ga halvparten til Saeed.
«Her. Moren min kjøpte den i morges.»
«Takk, men hvorfor gir du meg bare halvparten? Vil ikke du ha noe selv?»
«Den andre halvparten har jeg lagt til side til broren min, når han kommer ut.»
Da Saeed hørte det, ble han stille et øyeblikk. Han så fra kandisen til Jamal uten å si noe. Så nikket han og la kandisen i lommen til senere.
Vil du lese resten? Boken er under utgivelse.
Gi meg beskjed når boken kommerOm forfatteren
Eisa Bazyar er en iransk forfatter og forlegger. Han vokste opp i Khuzestan i Sørvest-Iran, og romanen bygger på virkelige hendelser og hans egne minner fra 1980-tallet. Boken kom først ut på persisk i London i 2019. I 2020 ble han bortført i Tyrkia av agenter fra den iranske staten på grunn av denne boken; etter tre dager i fangenskap klarte han å rømme. I dag driver han Zagros Forlag i Oslo.
Få beskjed når boken kommer
Legg igjen e-postadressen din, så sender vi deg én e-post når «Eukalyptustrærne ved UNESCO» kan kjøpes.